I Misjonskirka er dåp av barn (spedbarn) og dåp av troende (voksne) i prinsippet likestilt. Det er den samme dåp, men foretas på ulikt tidspunkt. Dåpen tydeliggjør den delaktighet som den døpte har med Kristus i hans død og oppstandelse.

Når det gjelder medlemskap i vår menighet, er dete uavhengig av dåp. Medlemskap er for den som bekjenner troen på Jesus Kristus og som ønsker å innrette sitt liv med ham som herre. Barnedøpte og troende døpte stilles her likt, og det stilles for øvrig ingen betingelse om dåp for medlemskap.

Ulik praksis innen trossamfunnet vårt

Selv om alle menigheter som er tilsluttet Misjonskirken Norge har denne prinsipielle åpenhet hva dåp angår, finnes det innen trosamfunnet menigheter som utelukkende praktiserer troendes dåp. De som da ønsker å døpe sine barn, må enten få gjort det i en annen misjonsmenighet eller i et annet kirkesamfunn. Et slikt tilsynelatende manglende samsvar mellom prinsipp og praksis tilhører den frihet fellesskapet har gitt den enkelte menighet. Likeledes finnes det misjonsmenigheter som har besluttet å praktisere begge former for dåp i menigheten, men hvor pastoren utelukkende døper troende. Slike menigheter har som regel valgt andre til å forrette barnedåp, selv om en slik ordning ikke alltid er det optimale for foreldrene. Et slikt manglende samsvar
mellom menighetens prinsipielle og praktiske åpenhet og pastorens rett til å reservere seg, tilhører den samvittighetsfrihet fellesskapet har gitt den enkelte pastor, slik også andre medlemmer er gitt samvittighetsfrihet i dåpsspørsmålet. I de tilfeller hvor det ikke er fullt samsvar mellom Misjonskirken Norge sitt prinsipp og den enkelte menighets praksis, er det statuttfestet at pastoren og menighetsledelsen skal være behjelpelig med å legge forholdene til rette slik at foreldre som ønsker det, skal få døpt sine barn. I Misjonskirka Kristiansund praktiserer vi både barnedåp og troendesdåp. 

Begrunnelse

Det objektive grunnlaget for dåpen er Jesu frelsesgjerning på korset da han sonet all verdens synd. Den kristne dåp ble derfor først innstiftet etter hans død og oppstandelse. Det subjektive grunnlaget for å bli døpt er troens gjensvar og den troendes bekjennelse av Jesus Kristus som Frelser og Herre.

Vi i Misjonskirka lærer at frelsen ikke er en menneskelig prestasjon, men utelukkende har sin grunn i Guds kjærlighet og nåde, slik han har åpenbart den i sin sønn, Jesus Kristus, og hans forsoningsverk på Golgata. Troen på Jesus Kristus, som innlemmer oss i den kristne kirke og som både er nødvendig og tilstrekkelig til frelse, er et verk av Guds ord og Ånd. Om dette Guds verk er dåpen et tegn og et vitnesbyrd. 

Ved dåp av små barn i Misjonskirka forutsettes det at troen bekjennes av minst en av barnets foreldre eller foresatte. Dåp av barn begrunnes i Bibelens fortellinger om husstandsdåp (Apg 10,47-48; 16,33).

Dåpen er en synliggjøring av evangeliet, innstiftet og befalt av Gud. Fordi Gud ved sitt ord og sin Ånd er virksom i dåpen, er dåpen viktig for alle kristne. Men frelsen knyttes til Guds ord og Jesu forsoning, ikke til vannet, og dåpen er ingen betingelse ei heller nødvendig for å bli frelst. Det finnes kun ett nådemiddel: Ordet.

Om nåden lærer Misjonskirka at den kom ved Jesus Kristus (Joh 1,17) og møter oss før vi kommer til tro eller blir døpt. Guds «forutgående nåde» har sin grunn i at mennesket som er skapt i Guds bilde (1. Mos 1,27), alltid er sett, elsket og kalt av ham. Nåden kommer til oss i evangeliet, som det skrevne ord, slik vi finner det i Bibelen, og som det talte ord, slik det møter oss i forkynnelsen. Guds nåde virker syndenes tilgivelse og et nytt og annerledes liv.

Om dåpen lærer Misjonskirka at den er innstiftet og anbefalt av Jesus Kristus selv (Matt 28, 19-20) og at Gud derfor er virksom i dåpen, så lenge Guds ord og evangelium lyder ved dåpshandlingen. I Misjonsforbundet forstår vi dåpen både som en lydighetshandling (Matt 28, 18-20), symbolhandling (Rom 6, 1-11), bekjennelseshandling (Apg 8,37) og samvittighetspakt (1. Pet 3,21).

Dåp av barn

Vi forstår barnedåp på følgende måte:

• Dåpen er en bekjennelse av at barnet omfattes av Jesu Kristi forsoningsverk og tilhører Gud, og at barnet slik hviler i Guds nåde og kjærlighet uten noen form for prestasjoner.
• Ved dåpen overgir foreldre/foresatte barnet til Kristus og menigheten. De påtar seg et ansvar ved å love at barnet skal oppdras i den kristne tro.
• Menigheten tar imot barnet og påtar seg et ansvar for barnets åndelige liv i årene som kommer. Dette ansvaret viser menigheten i forbønn og ved å sørge for at barnet for undervisning og åndelig fellesskap tilpasset barnets alder.
• Barnet som er gjenstand for menighetens forbønn, får på en synlig måte del i Guds velsignelse.

Dåp av troende

Selv om det ikke finnes noen nedre alder for dåp av troende, har mange ansett "den religiøse minstealder" (Lov om trudomssamfunn og ymist anna §§3 og 6) på 15 år, som en slik, det vil si at ved dåp av personer under 15 år, må det innhentes samtykke fra foreldre/foresatte. Dette kan synes fornuftig, men religiøs modenhet følger langt fra alltid den biologiske alder. Det kan nok finnes en psykologisk begrunnelse, men knapt noe bibelsk belegg for en slik aldersgrense.

Andre har ment at 12 år må kunne ansees å være en nedre grense. Det er omkring den alderen jødiske gutter blir opptatt i menigheten og underlagt Loven (Luk 2,42). Det er også fra 12 år Trossamfunnsloven (§6) sier at barn skal høres vedrørende medlemskap i et trossamfunn.

Viktigere enn å vurdere ut fra alder og år, vil det være å ha en grunndig samtale med dåpskandidaten, for å forsikre seg om at det finnes en rimelig god forståelse av hva dåpen er og hva det innebærer å la seg døpe.